Lovpyramiden er en hierarkisk struktur bygget opp av Grunnloven, innarbeidede internasjonale forpliktelser, nasjonale lover og forskrifter. Hvert trinn har ulik trinnhøyde. Hvilken trinnhøyde teksten har bestemmer hva slags prioritet loven vil ha dersom det foreligger regelkonflikter. En regelkonflikt vil oppstå dersom ulike tekster behandler samme sak. Hvilken som går foran og da skal brukes som rettsgrunnlag avgjøres etter hvilken trinnhøyde teksten har. Dette kalles trinnhøydeprinsippet, også kalt lex-superior prinsippet.

Trinnhøydene

Grunnloven har den øverste trinnhøyden. Dette er fordi Grunnloven har en særlig demokratisk legitimitet. Etter Grunnloven kommer alminnelige lover på trinnhøyde to. Dette inkluderer internasjonale lover som er vedtatt som norsk lov. Forarbeider har en annerledes stilling som rettsgrunnlag. De kan ikke brukes alene, men sammen med loven for å tolke og komme frem til rettsregelen. Dette gjør at forarbeider står som en del av trinn to. Den siste trinnhøyden er trinn tre, og her ligger forskrifter. 

Lovpyramidens tre rettskilder kan hver for seg danne argumenter som rettsgrunnlag, tolkningsbidrag eller støtteargument. Dette gjelder kun Grunnloven, lover og forskrifter. Forarbeider danner ikke et rettsgrunnlag for seg selv. 

Trinn 1 – Grunnloven

Grunnlovens særstilling i lovpyramiden er begrunnet i dens særlige demokratiske legitimitet. Grunnen til særstillingen er at grunnlovsendringer krever en tyngre demokratisk forankring etter Grunnloven § 121. For det første må det fremsettes et endringsforslag i et av de tre første høringene i en stortingsperiode. Deretter må forslaget behandles i et av de tre første høringene i neste periode etter neste valg. Og til slutt vedtas med to tredjedels flertall, der to tredjedeler av Stortingets representanter må være til stede.

Grunnloven gir i seg selv de grunnleggende rammene for det norske rettssystemet og den norske juridiske metoden. Dette fører til at argumenter fra Grunnloven vil veie tungt når en rettsregel skal fastsettes. 

Trinn 2 – Lover

Lover blir vedtatt av den lovgivende myndigheten – Stortinget – i plenum i henhold til vilkårene etter Grunnloven §§ 76 – 79. For at en lov skal kunne vedtas må den oppnå flertall ved to ulike behandlinger i Stortinget, der det skal være minst tre dagers mellomrom mellom behandlingene. Dette gir demokratisk legitimitet og autoritet til loven som rettskilde. Etter at loven har blir vedtatt settes det en dato for når loven trer i kraft. Lover kan kun brukes som et rettsgrunnlag etter at de har tredd i kraft. Sjekk ut mer om hvordan rettsystemet er bygd opp her!

Det er et viktig prinsipp innenfor den juridiske metoden at det er en plikt til å ta loven i betraktning, dersom det finnes en lov innenfor det rettsområdet. Det er derimot mulig å unnta denne plikten dersom loven selv uttrykker at den er deklaratorisk. På slike områder kan partene avtale noe annet enn det som følger av loven. Dette er vanlig i kontraktsretten der kjøpsloven er aktuell. Der forbrukerkjøpsloven er aktuell setter lover begrensninger til at det ikke kan avtales noe som er til ugunst for forbrukeren. 

Trinn 2b – forarbeider

Forarbeider er en fellesbetegnelse på dokumenter som blir utarbeidet som ledd i grunnlovs- og lovprosesser. I trinnhøyden faller forarbeidene under lover, men har ingen egen trinnhøyde. Grunnen til dette er fordi forarbeider ikke fungerer som et rettsgrunnlag i seg selv. Funksjonene til uttalelser i forarbeider er begrenset til tolkningsbidrag og støtteargument. Forarbeider er ikke utarbeidet av Stortinget som lovgiver og har derfor ikke noen direkte demokratisk forankring. Derimot har forarbeider en grundig analyse av rettsfeltet som danner grunnlaget for å forstå konsekvensene av et bestemt lovforslag. I norsk juridisk metode er forarbeider en sentral kilde til tolkningsbidrag, men de er også anerkjente rettskilder i internasjonal rett. 

Trinn 3 – forskrifter

Forskrifter er bestemmelser gitt av forvaltningsorganer. De er like bindende som lover, men det kreves kompetanse fastsatt i lov for at forvaltningsorganet kan utgi bindende forskrifter. Lovhjemmelen som gir kompetansen til å utgi forskrifter gir forskriftene demokratisk legitimitet og autoritet som rettskilde. Dette innebærer at forskriftsbestemmelsen må ligge innenfor hjemmelen og handlingsrommet Stortinget har sett for seg. Kravet om at en forskrift må ha hjemmel i lov gjelder bare for forskrifter som pålegger privatpersoner plikter. En forskrift som kun gir rettigheter, trenger ikke hjemmel i lov. Forskrifter kan danne rettsgrunnlag og kan gi både tolkningsbidrag og støtteargument i rettslig argumentasjon. 

Vil du lære mer om lovpyramiden og trinnhøydene? Sjekk ut kurset vårt i Juridisk metode nedenfor!