Individuelt vs. kollektivt ansvar i klimakrisen: En balansegang med Fitzgerald-doktrinen

I møte med klimakrisen er spørsmålet om ansvar både dyptgående og utfordrende: Hvem har egentlig ansvaret for å løse klimakrisen? Er det den enkelte av oss, eller må løsningen handle om systemer og kollektive endringer? Svaret er ikke enkelt, men en nyttig måte å forstå dilemmaet på kommer fra Fitzgerald-doktrinen, en evne til å holde to motstridende tanker i hodet samtidig og fortsatt handle meningsfullt. I denne artikkelen skal vi gå nærmere inn på dette.

Individuelt ansvar: Når egne valg teller

Det individuelle ansvaret handler om hvordan våre egne handlinger, som hva vi kjøper, hvordan vi reiser, og hva vi spiser, påvirker klimaet. Det bygger oppunder viktige følelser som mestring og kontroll: når vi gjør valg vi mener er gode for miljøet, kan vi kjenne på at vi bidrar. Disse valgene har også betydning for rettferdig fordeling, ved at ansvar og byrder fordeles mellom mennesker.

Likevel er individuelle løsninger alene ikke nok. Når vi alle gjør vårt, men samfunnet rundt fortsatt vasker oljefondet i fossile investeringer eller subsidierer oljeindustrien, blir det vanskelig å få til de store endringene som trengs.

Kollektivt ansvar: Når systemet må endres

Klimakrisen er i høy grad et systemproblem. Store deler av verdens energiforsyning, transport og industri er fortsatt avhengig av olje, kull og gass. Det hjelper lite at enkeltpersoner handler grønt hvis strukturer og politikk ikke følger med. Kollektiv handling innebærer derfor at bedrifter, myndigheter og samfunnet sammen må ta ansvar – og endre rammeverket slik at det blir enklere, billigere og mer naturlig å gjøre klimavennlige valg.

Fitzgerald-doktrinen: Å bøye seg for paradokser

Fitzgerald-doktrinen, oppkalt etter forfatteren F. Scott Fitzgerald, handler om evnen til å holde to motstridende ideer i hodet samtidig og likevel fungere. I klimadebatten betyr det at vi må være i stand til å akseptere at klimakrisen både:

• Handler om behovet for store systemendringer, som politikken og industrien må ta,
• Og samtidig krever individuelle valg og handlinger, fordi systemendringer uten folkets engasjement ikke kan forankres og gjennomføres.

Å forstå denne dobbeltheten er viktig for å unngå både å gi opp fordi systemet virker for stort og umulig – eller tro at bare den enkeltes «riktige» livsstil kan løse alt.

En balansegang for handling

Forskning og erfaring viser at individuelle og kollektive løsninger ikke står i motsetning til hverandre, men må gå hånd i hånd. Vi må:

• Gjøre våre egne klimavennlige valg for å skape press og vise vei,
• Samtidig jobbe for systemer som gjør det mulig for alle å leve bærekraftig uten store personlige byrder.

Klimakrisen utfordrer både vår forståelse av ansvar og evnen til å leve med paradokser. Fitzgerald-doktrinen hjelper oss til å favne både individuell mestring og kollektiv handling uten å gi opp på noen av dem. Det er denne balansegangen som gir håp og vilje til å stå i kampen for en bærekraftig framtid.

Forhåpentligvis har dette innlegget hjulpet deg til å forstå litt mer om hvem som har ansvaret når det kommer til klimakrisen.

Vil du lære mer om Etikk, samfunnsansvar og bærekraft?

I vårt digitale undervisningsopplegg i Etikk, samfunnsansvar og bærekraft finner du komplette videoleksjoner, forklaringer og oppgaver som hjelper deg å forstå hele pensum. Du kan prøve faget gratis og selv se hvordan vi gjøre etikk enklere og mer oversiktlig.

Sjekk ut vår undervisning i Etikk, samfunnsansvar og bærekraft nedenfor!