Klimakrisen omfatter klodens destruksjon som følge av menneskelig påvirkning. En bærekraftig utvikling som imøtekommer dagens behov uten å hindre at kommende generasjoner skal få dekket sine behov, er nødvendig. Dette blogginnlegget handler om hvilke strukturelle og psykologiske barrierer som hindrer nødvendig atferdsendring.  

Barrierer som forhindrer nødvendig atferdsendring

Endringer som kreves for å løse store utfordringer som klimakrisen, stoppes ofte av ulike barrierer. Noen er strukturelle, som økonomi og fysiske omgivelser, mens andre er psykologiske, forankret i hvordan hjernen vår fungerer. Disse hindringene gjør det vanskelig for mange å handle, selv når de ønsker det.

Strukturelle barrierer

Strukturelle barrierer som økonomisk status, samt fysiske og kulturelle omgivelser, bunner i sosiale utfordringer som fører til forsømmelse. Høye kostnader gjør naturlig nok noen bærekraftige løsninger utilgjengelig for mange, som for eksempel installering av solcellepanel. Det er vanskelig for folk som bor på landet å benytte kollektivtransport, og de som bor i kalde områder er avhengig av å bruke strøm til oppvarming. Politiske og religiøse ståsted kan føre til ideologiske motsetninger og hindre nødvendig motivasjon til handling. Imidlertid, finnes det mange psykologiske barrierer som hindrer skadebegrensende atferd.  Disse skal vi se på nå. 

Psykologiske barrierer

Vi har to systemer for tenkning, et raskt (system 1) og et sakte (system 2). Det raske systemet er gunstig for å spare ressurser, da det er et automatisk system drevet av intuisjon. Altså tar det raske beslutninger uten hjelp av refleksjon, innsikt i situasjonen eller resonnering. Dette er ressurskrevende operasjoner og i motsetning til i dag var kalorier en knapp ressurs i fortiden. Menneskenes kognitive apparat er utformet av evolusjonære krefter for å fungere i et jeger-samler-samfunn. Selv med menneskets unike evne til å tilpasse seg, gjør raske og disruptive endringer det vanskelige for vår primitive oldtidshjerne å holde følge. 

Bærekraftige beslutninger krever system 2 tenking

Klimakrisen krever kompleks problemløsning som er system 2 sin oppgave. Problemet kommuniseres imidlertid ikke på en måte som trigger vårt moralske senter. For det første, er mennesker historiefortellere. Vi tenker i form av historier og årsakssammenhenger, ikke statistikk. Statistikk påvirker ikke emosjonene våre og setter ikke i gang en aksjonstendens som gjør oss motivert til å handle. 

Vi blir mer preget av enkelthistorier og personlige historier. William H. Desvougses er en atferdsøkonom som sammen med kollegaer har gjort en undersøkelse som beviser denne tendensen. Deltakerne ble spurt om hvor mye de var villig til å donere for å redde 20, 200 og 20 000 fugler. Resultatet var 80$, 78$, og 88$. Altså var motivasjonen for å hjelpe 20 fugler, tilnærmet lik motivasjonen for å redde 20 000 fugler. 

Den rasjonelle beslutningen ville imidlertid vært at jo flere fugler det var mulig å redde, jo mer ville deltakerne være villig til å donere. Som det er tydelig at beslutningen preges av, blir emosjonene viktige rettesnorer i beslutningen. Det er altså ikke en rasjonell beslutningstaker (econs), men en «human» som tar beslutninger preget av heuristikker. 

Evolusjonær arv

Vår evolusjonære arv har gjort oss gode på å fatte middels store størrelser, men dårlige på å begripe noe som er veldig lite (atomer) eller veldig stort (universet). Mennesker har altså et omvendt forhold til små og store tall enn hva som er rasjonelt. Vi burde føle at forskning som er utledet fra store datasett gir valide resultater, mens små utvalg mest sannsynlig inneholder feil. Samtidig bør ikke enkelttilfeller spille noen rolle. Imidlertid trekker vi ofte konklusjoner fra små utvalg og stoler mest på enkelthistorier og personlige historier. 

Moralpsykologien tar ikke høyde for det store bildet

Således er moralpsykologien designet for å verne om en gruppe på inntil 100 mennesker, vår egen stamme sett i historisk perspektiv, ikke flere milliarder mennesker som verdens befolkning nå består av. Inn- og ut-gruppe dynamikk som evolusjonen har sørget for, gjør at vi føler oss mindre forpliktet til å verne om, til og med mer tilbøyelige til å indirekte skade medlemmer av ut-gruppen enn medlemmer som ligner oss selv i vår egen stamme. 

Vi opplever at klimakrisen vil ramme individer av ut-gruppen som bor langt unna, som ikke ligner på oss og som hører til senere generasjoner. Avstanden gjør at problemet oppfattes mer abstrakt, utydelig og irrelevant for oss og det fører til trangsynthet, unnlatelsessynder og destruktiv atferd.

Det finnes håp om bærekraftig endring

Er det noe håp om å endre den destruktive oppførselen og øke skadeforebyggende atferd? Blir du engstelig av å tenke på fremtiden eller tror du vi kan klare å løse problemet? Ved å endre kommunikasjonen og fremme klimakrisen som et moralsk problem, kan ideologier og religioner føle et større ansvar. For eksempel ved å kommunisere at de behandler det hellige skaperverket respektløst. Ved å utvide gruppeidentiteten kan inn- og utgruppe antagonismen reduseres. Det kan også bidra til å unngå overdrevent konservative individer, organisasjoner og samfunn. 

Negativitetsdominas – vi vekter det negative tyngre enn det positive

Mennesker er ikke rasjonelle beslutningstakere. Prospektteorien kan forklare en rekke avvik fra rasjonell aktør teoriens prediksjoner. For det første, vekter vi det negative tyngre enn det positive, såkalt negativitetsdominans. Paul Rozin som er professor i psykologi, introduserte dette begrepet. Dette påvirker viljen til endring. 

Tapsaversjon

Endring betyr at noen får noe og noen taper noe. Det er gjerne slik at de som taper er de som roper høyest. Konsekvensen blir en såkalt status quo bias som fører til konservative, individer, organisasjoner og samfunn. Siden det er dobbelt så vondt å miste noe som det er godt å få noe (tap ruver mer enn gevinst), unngås endringer. Dette er et godt eksempel på tapsaversjon. 

Det er dobbelt så vondt å miste 100 kr. på bakken, som å finne en 100-lapp. Steven Lewitt mener at dersom det er tvil om å gjennomføre en endring, det føles 50/50 godt og vondt, bør endringen skje fordi en er full av status quo bias og fordelingen er egentlig 80/20. 

Klimapsykologene vurderer å benytte harde virkemidler

Ved å legge vekt på tapsaversjon i kommunikasjonen vil det moralske senteret bli påvirket og motivere til handling. På en annen side, kan for mye negativt innhold ha en negativ effekt. Det kan føre til en følelse av håpløshet og maktesløshet. Dette utfordrer klimapsykologene som mener at det er på tide å kalle klimakrisen for atmosfærisk kreft istedenfor. 

Positive følelser fører derimot til prososial atferd og håp som vil føre til mer prososial atferd, grunnet såkalt feedback loop. Positivt innhold vil også bidra til å redusere guilty bias, en forsvarsmekanisme som oppstår fordi situasjonen som en selv har bidratt til å forverre, virker å være utenfor ens kontroll å løse. Det kan føre til at en bagatelliserer problemet og skylder på andres tiltaksløshet. Det vil gjøre ens egen rolle i problemet mindre betydelig og dempe den vonde følelsen. 

Klimakrisen løses ikke av enkeltindivider

Konklusjonen blir at det ikke kan være opp til individer å løse klimakrisen da vi ikke er rustet for slik kompleks problemløsning. Det må skje endringer på organisatorisk nivå. Menneskers adaptive fortrinn er å samarbeide. Dette er en av mange gode grunner til at kunnskap om kognitiv psykologi og affekt kan bidra til bedre beslutningstaking og bedre problemløsningsferdigheter, da innsikten kan føre til at heuristikker og bias får mindre innflytelse på utfallet. Kunnskapen du tilegner deg i dette kurset kan bidra til å finne nye løsninger på klimakrisen ved å identifisere indirekte tiltak som å endre kommunikasjonen slik at det kan motivere til atferdsendringer. 

Ønsker du å lære mer? Sjekk ut eksamenskurset vårt!